Anna-Eva Bergman

Anna-Eva Bergman, født i Stockholm i 1909, regnes i dag som en av Norges fremste abstrakte malere. Hun vokste opp i Norge hos sin norske mor og flere tanter, og begynte sin kunstutdanning allerede som 16-åring på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Kort tid etter ble hun tatt opp på Kunstakademiet, der hun studerte under Axel Revold, en av Matisses tidligere elever.

I Paris møtte hun den tyske kunstneren Hans Hartung i 1929. De giftet seg samme år og ble del av et kunstnermiljø som inkluderte Kandinsky, Mondrian og Miró. Etter at ekteskapet tok slutt i 1939, vendte Bergman tilbake til Norge, der hun midlertidig la kunsten på hylla. I stedet fordypet hun seg i studier av norsk middelalder, arkeologi, filosofi og geometri – studier som skulle bli avgjørende for hennes videre kunstnerskap.

To reiser til Nord-Norge i 1950 og 1964 forandret alt. Møtet med det norske landskapet – fjellene, havet, horisonten – ble utgangspunktet for det kunstneriske uttrykket hun er kjent for i dag. Hun utviklet en abstrakt stil med enkle, geometriske former inspirert av naturen, og tok i bruk gull- og sølvfolie på lerret og plate. Lag på lag med metallfolie, skrapt og bearbeidet, skaper en skimrende, nesten magisk lysvirkning. Verkene hennes minner om fjellfragmenter, steiner, måner og horisonter – formspråk hun selv kalte «Les Thèmes».

Bergman ble gjenforent med Hartung i 1952, og de giftet seg på nytt i 1957. Sammen bygde de bolig og atelierer i Antibes, der Fondation Hartung-Bergman i dag forvalter deres etterlatte verker.

Selv om hun tilbrakte store deler av livet i Frankrike, betraktet Bergman seg som norsk kunstner. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd allerede på 1950-tallet, men anerkjennelsen i Norge kom senere. I dag henger verkene hennes i museer verden over, fra Nasjonalmuseet i Oslo til Reina Sofía i Madrid. De siste årene har interessen for Bergman eksplodert internasjonalt, med store utstillinger på Musée d'Art Moderne i Paris (2023) og Nasjonalmuseet (2024). Prisene på auksjon har steget med over 300 prosent det siste tiåret.

Den stille kraften, det poetiske lyset, gjør at verkene hennes fortsatt berører oss.